Dunedin Consort - Bach: Ich habe genug - Vårt Land

Johann Sebastian Bachs musikk har stått imot alle moteriktige svingninger. Aktualiteten er motstandsdyktig overfor alle historiens overgrep og for- falskninger, misforståelser, vaner og slitasje. Han «danser» og duver videre. Selv når temaet er svart som døden, gjør han opp livets regn- skap og «smiler» – som i kan- tatene Ich habe genung (Jeg har nok, jeg har det jeg trenger). Han snakker, enn si synger, naturligvis om Jesus som tar imot oss med milde armer, og Liebster Jesu, mein Verlangen (Kjære Jesus, min forventning). Pluss Gottes Zeit ist die allerbeste Zeit (Guds tid er den aller beste tid).

Det vil si, det kan være tungt nok, men denne innspillingen med den ustanselig sansende John Butt og hans Dunedin Consort gjør døden til en forvent- ning, fordi Gud er der. Noen vil si det er dødsforherligelse. Det er det ikke, det var – og er – en trøst når livet står på høykant. For et iherdig moderne øre kan den høres masochistisk ut, denne dødskjærligheten. Noen vil til og med forandre teksten. Men det lå i tiden, akkurat som vi i Norge har våre gamle folketoner og salmer som synger om den trygge havn, det vi til tider kaller brudemystikk. Verden og tilværelsen kunne være hard nok, døden kunne være en befrier, som det var grunn til å lovsynge. Butt tar det på ordet, slik Bach mente det.

Det er det med Bach at han får alt til å «danse», i hvert fall når det spilles slik som Dunedin Consort, for det ligger dypt i den «musikalske teksten», gleden uten å miste tyngden. Hvor han fikk alt dette smittende overskuddet fra er det ingen som vet, for han hadde nok å streve med gjennom livet – barn som døde, heftige, ja uutholdelige arbeidsforhold, dårlig råd, han skrev stadig til borgermesteren i Leipzig og ba om mer penger til en familie på rundt 20 barn. Men det var stort sett ikke mer å få.

Hva er det med Bachs kantater? Kraften, antakelig, som virker tillokkende på en verdsliggjort kultur uten selvtillit og som ikke har altfor mange midler til å uttrykke dype sannheter, enn si fellesskapsfølelse. Hvis vi selv vil, minner han oss stillferdig om at musikk er «noe annet», noe mer enn lydinntrykk, føleri og mental massasje. Det kommer naturligvis an på ørene som hører, men det har også med hodet de sitter på – for hos Bach går tanken og følelsen opp i én «flamme». Det er toner, men det er mer enn toner. Fordi musikken er noe så hellig som «åndelig».

John Butt vet noe om dette, han har spilt inn mye Bach, alt like levende. Han har naturligvis gjort de store verkene, men her – nærmest i bruksmusikks form – legger han til den samme kvaliteten som ellers, dette var jo musikk som ble framført ved den lokale gudstjenesten året igjennom. Så hvorfor skulle det renonseres? Ofte skrev han en ny kantate i løpet av uken (ved siden av de hundre tingene han ellers hadde å gjøre). Kantaten Ich habe genung er en perle, godt 20 minutter i utstrekning, en stor, liten «preken». Det var neppe så mange som hørte genialiteten den gangen, det var bare vanlig, det «skulle bare mangle».

I dag gleder vi oss over det, især med Butt & co – midt mellom alt som skal «oppleves», så mange ovnsklare ferdigvarer, så mange følelser på tilbud. Jeg – når jeg føler meg som en tennisball i «begivenhetskulturen» og alle hurtige piff av opplevelser – vender stadig – skal jeg si alltid? – tilbake til Bach. Denne nyinnspillingen skal jeg stadig la meg bade i, det er enklere etterpå å tenke at «husk du skal dø», som munkene sa. Bach tar ikke lett på det, men heller ikke for tungt.